Pengefakta
Intro
Penger er innenfor samfunnsøkonomi alt som oppfyller tre krav, at det fungerer som byttemiddel, regneenhet og verdioppbevaringsmiddel.
Pengers viktigste funksjon er å fungere som byttemiddel for varer og tjenester. På denne måten fungerer penger som generalisert kjøpekraft. Dette vil kun gjelde om alle i samfunnet forventer at alle andre også vil akseptere å bli betalt i penger.
I dagens samfunn er gjeldsbaserte penger det dominerende systemet, dette er synlig ved at stater tar opp innenlands statsgjeld for å øke pengemengden.
Funksjon
Penger overfører kjøpekraft inn i fremtiden, og fungerer som en praktisk måte å oppbevare verdier på. Dette kravet til penger gjør at mange gjenstander som overholder de to andre kravene ikke kan regnes som penger. Bananer er et eksempel på en enhet som kan fungere som byttemiddel, og dessuten er en praktisk regneenhet. En kasse bananer beholder imidlertid ikke verdien inn i fremtiden, da ingen vil ha bananene om noen uker når de er råtne. Dette gjør at bananer ikke vil kunne fungere som penger.
Denne definisjonen gjør også at kredittkort ikke regnes som penger, da kredittkort ikke oppbevarer verdier. Hadde kredittkort vært penger ville det ha vært likegyldig om man fikk økt kredittgrensen med 1000 kroner eller om man fikk 1000 kroner i gave.
Historikk
De første myntene som ble preget stammer fra Efesos og Sardes i Lilleasia, og ble produsert ca. 650 – 625 f.Kr. Før dette hadde man tatt i bruk metall som betalingsmiddel blant kulturer øst for Middelhavet, men dette var de første myntene slik vi kjenner dem i dag hvor verdien er garantert for av utstederen.
Betegnelsen på læren om mynter og valuta er numismatikk. Før pengenes utbredelse var ikke handel utbredt, og byttehandel ble sjelden brukt. I stedet forekom noe som omtales som gaveøkonomi, altså at når varebytte skjedde var det oftest i form av utveksling av gaver med fremmede, eller tidligere fiender.
Den første utviklingen i retning pengeøkonomi oppstod i Mesopotamia i dagens Irak rundt 2,000 f.kr, hvor oppmålte mengder gull og sølv ble brukt som betalingsmidler, og senere ble det lovfestede regler knyttet til utveksling av valuta i Babylon som lå i samme område. Hammurabis lover, som ble oppkalt etter kongen av Babylon Hammurabi, fastslo lovverk for blant annet renter på gjeld, bøter for lovbrudd og andre overtredelser.
Sekel var den første måleenheten som ble brukt for å måle verdien av mynter, og sekel betydde "vekt" på Babylonsk.
Grunnen til at penger oppstod som betalingsmiddel for varer, var fordi det var vanskelig å drive byttehandel, som var avhengig av en rekke faktorer. For det første var matvarer en sesongbetont vare som hadde en begrenset holdbarhet, og det var ikke noen fastsatte utvekslingsrater. Dessuten var det umulig å veksle en betaling hvis man for eksempel skulle kjøpe en ku og betale med en og en halv sau. I tillegg var man avhengig av at det fantes folk som trengte akkurat den varen du ville bytte mot en spesifikk vare.
En løsning på problemet var å kjøpe opsjoner på en vare ved å betale med en midlertidig verdi, altså en tredje vare som var holdbar over lengre tid, og hente ut varen som var blitt holdbar slik som for eksempel frukt, når den var blitt sanket.
Eksempler på mellomvarer som kunne brukes som betalingsmiddel var vin, kobber og andre varer som var holdbar over lengre tid, og dette prinsippet utviklet seg etter hvert til å bli brukt som standard betalingsenhet.
Grunnen til at gull og sølv ble utbredt som myntenhet var fordi det var holdbart, lett å oppbevare og transportere. Bruken av gull som valuta kan spores tilbake til Egypt rundt 3.000 f.kr, og gullstykker ble brukt som vektenhet for bytte av varer. Den første bruken av mynter som betalingsenhet i den moderne forståelsen av ordet oppstod i Lydia rundt 650 f.kr, og myntene de brukte var en blanding av gull og sølv. Fra Lydia i den anatoliske halvøy spredte bruken av mynter seg til Hellas i større grad, selv om en form for myntenhet ble brukt flere steder allerede tiår før dette.
Etter hvert som bruken av mynter ble utbredt, utviklet de greske bystatene seg til å bli en dominant aktør i Middelhavet hvor forskjellige bystater dannet kolonier blant annet på Sicilia, Sør-Frankrike og Nord-Afrika.
Romerne utvant store mengder sølv og gull, og mengden edle metaller i sirkulasjon i Europa var høyere under Romerriket enn gjennom hele Middelalderen og frem til langt ut på 1800-tallet. Til tross for enorme mengder valuta i sirkulasjon, ble pengesystemet sterkt redusert av kraftig inflasjon på 200 og 300-tallet, før pengesystemet i Vest-Europa brøt sammen på 400-tallet på grunn av devaluering av valutaen, det vil si at mengden gull og sølv ble utvannet gradvis, og til slutt mistet myntene sin verdi og pengeøkonomien ble erstattet av varebytte og selvnæring.
Den østlige delen av Romerriket overlevde på grunn av at gullinnholdet i myntene ble bevart helt frem til rundt år 1000, slik at handelen fortsatte og blomstre.
Når Spanske oppdagere erobret Sør-Amerika på 1500-tallet, tok de med seg enorme mengder gull og sølv fra den nye verden, og stimulerte økonomien i hele Europa med enorme mengder gull og sølv. Til tross for sin nyfunne rikdom, oppstod nye problemer for det Spanske Imperiet. Den enorme mengden edle metaller som flommet tilbake til Europa førte til en overflod av rikdom, men verdien av rikdommen økte ikke lineært med mengden edle metaller som ble fraktet tilbake. Jo mer verdier som ble brakt tilbake, jo mindre var det verdt fordi tilbudet av varer som korn og krydder var relativt konstant, mens mengden gull og sølv økte, noe som førte til en kraftig økning i prisnivået. Dessuten førte verdiene til et redusert insentiv til økonomisk aktivitet og innovativitet, som på lang sikt fikk store konsekvenser. Det Spanske Imperiet overekspanderte, og opplevde en kraftig tilbakegang etter hvert som kjøpekraften ble redusert.
En løsning på problemet med inflasjon som allerede hadde preget Romerriket, var å devaluere valutaen. Det fungerte dårlig for Romerne, og det fungerte også dårlig for de europeiske nasjonene som innførte strategien senere.
De første pengene ble produsert i elektrum, en legering av gull og sølv. De første sedlene ble tatt i bruk i Kina ca. år 1000, og var lagd av hvitt hjorteskinn. De første papirsedlene kom i 1368, under Mingdynastiet.
Bankenes opprinnelse
Pengene oppstod som en nødvendighet for utveksling av varer og tjenester. Så lengde det har eksistert penger, har også en form for bankvirksomhet vært tilstede. Det første eksempelet på bankvirksomhet oppstod, slik som pengesystemet, i Midtøsten rundt 3000 f. kr. Til å begynne med var virksomheten knyttet til utlån til bønder og handelsmenn, men etter hvert utviklet lånevirksomheten seg til også å omfatte valutatransaksjoner og oppbevaring av penger. Denne utviklingen fant sted omtrent samtidig i Midtøsten, Kina og Europa.
Opprinnelsen til den moderne bankvirksomheten oppstod i renessansens Italia, hvor blant annet Medici-familien ble styrtrik på å dele ut lån til handelsvirksomheter og gjennom dette få delt eierskap i virksomheten. En Italiensk matematiker med navnet Fibonacci utviklet et nytt tallsystem som gjorde det enklere for bankene å føre regnskap, og etter hvert ble dobbel bokføring oppfunnet.
Ordet bank kommer fra navnet på benkene (banci) bankfunksjonærene satt på når de skulle låne ut penger.
Hvor kommer penger fra?
Pengene som er i sirkulasjon i samfunnet har en opprinnelse et sted, og det er sentralbanken som kontrollerer hvor mye penger som er i omløp. Selv om penger har en bestemt verdi, er verdien avhengig av folks tillit til dem. Gullstandarden ble forlatt av Richard Nixon i 1971, og siden har verdens pengebeholdning blitt omtalt som "Fiat-money", eller penger tatt fra løse luften. Pengene har ingen grunnverdi, men sentralbankene justerer inflasjonen ved å justere styringsrenten, som igjen forhindrer valutaer fra å svinge for mye i verdi.
Hvis en bank låner ut 1000 kr, har den ikke 1000 kr i sikkerhet liggende i banken, den kanskje har omtrent en tiendedel, eller 100 kr som garanti. Når et lån utstedes, tas ikke penger ut av banken og sendes til kunden, pengene blir i praksis opprettet ut av ingenting, men det opprettes gjeldsbrev for å holde oversikt over kundenes gjeld. Pengene skal i sin tur betales tilbake igjen til banken, men i mellomtiden gis det insentiver til kunder å sette inn innskudd i banken mot en rente. Bankene har en rekke reguleringer de må forholde seg til, men ved lavkonjunkturer er det likevel stor risiko for at en stor andel lån misligholdes.
Siden bankene i praksis kan trykke penger ut av løse luften, øker inflasjonen år for år, og det må trykkes mer penger for å holde tritt med inflasjonen, som igjen fører til enda høyere inflasjon. Hvis pengemengden ikke økes jevnlig, vil det få ringvirkninger i hele økonomien, på samme måte som en økning i styringsrenten.